mandag 18. februar 2013

Om å nyte tida og slikt

Eg hadde tenkt å lage eit typisk Anna er sju månader-innlegg. Det var for ei veke sidan. Først to dagar seinare tok eg bileta av henne. På torsdag var det helsestasjon og kontroll. 5900 gram og 67 cm. Fredagen baka eg kaker, laurdag var det bryllaup og først på søndag fekk eg lagt bileta inn på innlegget. Idag, ei veke seinare, skriv eg på det innlegget som eigentleg skulle handle om Anna sju månader.
Å få barn endrar kvardagsbilete opp ned. Å få to barn strekk det nye kvardagsbilete. Å få tre barn forandrar kvardagsbilete igjen, denne gongen i eit større format. Det er ikkje sjeldan eg legg meg akkurat slik som eg sto opp. Eg har sjølvsagt pussa tennene, men det stoppar meir eller mindre der. Dagen vår byrjar alt i frå halv fem til seks. Først ein unge som ropar at han skal bæsje. Så ein unge som ropar berre for å rope og til slutt eit lite vesen som sprellar og slår deg i fjeset fordi no har dagen byrja. Det vert ein del turar ut og inn av senga, men til slutt gir eg opp håpet om å få nokre minuttar meir med søvn og står opp.
Å vere i permisjon inkluderer ein god del tips og råd frå andre. Alt i frå bleiemerke, graut, amming, søvn og vogn til aktivitetar i kvardagen ilag med barnet. Ikkje minst får du høyre at du må nyte tida medan dei er små for plutseleg er dei store og vil ikkje vere ilag med mor si lenger. Her ein dag iløpet av den veka eg forsøkte å gjere eit Anna sju månadar-innlegg fekk eg den kjensla over meg som eg ofte ventar på. Den kjensla om at det er fantastisk å vere mor, at borna mine er dei vakraste og skjønnaste i verda og at eg har det bra akkurat som eg er sjølv med matflekkar på joggebuksa som eg alltid går med. Ute skein sola og alt låg til rette for å lage eit innlegg om familieidyllen på Dansebakken.
Fordi Anna ikkje ville sove så mykje den dagen, men berre kose, pludre og smile til mamma fekk eg ikkje skrive det innlegget den dagen. Eg tenkte eg kunne gjere det på kvelden. Så henta eg ungane i barnehagen, hadde ein ettermiddag med krangling, tårer, latter, middagsrestar på golvet og Dr McStuffins på tv, og så var det leggetid for dei små. Den gode kjensla var vekke, klesvasken måtte leggast ihop og det var igrunnen på tide å ta badet og.

No sitt eg i sofaen medan Malin ser på film. Ho er heime fordi influensaen banka på døra og vi måtte stoppe den før den rakk å kome inn. Ute regnar det og himmelen er grå. Anna utforskar glidelåsen og seier "mamama" samstundes som eg prøvar å finne dei rette orda. Emil er i barnehagen sjølv om han og ville vere heime. Han hadde visst både vondt i foten og ei hand som ikkje kunne brukast, men måtte i barnehagen likevel. Det er snart tid for henting, lage middag og sannsynlegvis klesvask. Kanskje får eg sortert bosset og om eg er heldig med tida. Det er den same tida som eg skal nyte, den eg aldri får tilbake og som eg skal lengte etter når ungane vert tenåringar og synest foreldra er teite. Det er vel berre for meg å håpe om at det snart finnast ei tidsmaskin for no må eg gå. Anna sju månader har ikkje tid til å vente meir.

6 kommentarer:

Lina sa...

Så tankevekkande og fint du skriv <3

Elisabeth sa...

Hm, ja. Ta vare på dagen. Her og nå.

ingis sa...

Bra innlegg Torill:-) så kva vil det seie å nyte øyeblikket eigentleg!?! Øyeblikket kan jo innehalde så mykje:-)

Marthe sa...

For et fint og tankevekkende innlegg, Torill. Du klarer å sette ord på hvordan hverdagen som småbarnsmamma er. Det tøffeste for meg er hvor lite barna våre har sovet . Dagen har startet også her oss mellom klokka halv fem og seks. Seks er bonus, det har blitt seint. Halv fem er midt på natta. Men plutselig rundt nyttår har det snudd for begge to samtidig. Vi har plutselig våknet til vekkerklokka ti på sju, og har til og med opplevd at klokka har bikket sju før de har våknet. Det gir meg energi!

Jeg må også innrømme at jeg synes det har vært deilig når barna har begynt i barnehagen.. huff, får vondt av å si det, for jeg elsker jo barna mine.

Det er lov å synes at det er slisomt til tider, plutselig kommer øyeblikkene som gjør alt verdt det. Og det er de beste øyeblikkene som finnes!

Klemmer til deg

Fru Andersen sa...

Hei Torill!

Så moro at jeg fant bloggen din igjen. Jeg var innom for lenge siden, men har tydligvis falt av lasset for det siste jeg husker var at du hadde ett barn ;-) Du skriver skikkelig bra og jeg kjenner meg godt igjen i mammalivet. Vi har fire stykk nå, tre jenter og en gutt. Hektisk, slitsomt og overveldende. Jeg har for få armer! I dag kjente jeg på at det rett og slett var drepende kjedelig å gå her med de to minste, timene sneglet seg avgårde og jeg fikk dem i seng en halvtime før vanlig leggetid. Etter en slik dag var det ekstra "godt" å lese innlegget ditt.

Klem fra Stina (...tidligere kollega fra Laksevåg...)

Bratte Bakka sa...

Eg må smile, for eg kjenner meg att og eg har berre to. Ein svingar mellom kav og gleda og alle gode råd går nok litt under radaren.
Tusen takk for fine ord på bloggen min her hin dagen, det varma!

Klem og God fredagskveld!