På veg ut møtte havet oss. Alt opnar seg og eg kjenner at kroppen pustar betre.
Det var mykje folk langs vegen ut mot fyret.
Rett før fyret sto minnesmerket over Sleipner-forliset kor 16 omkom for 11 år sidan. For å gje ei oppfrisking så grunnstøtte hurtigbåten Sleipner på eit skjær rett framfor minnesmerket på bilete over.
Malin koste seg med alle båtane som kjørte forbi og det var godt å kunne vere der utan å blåse vekk.
På Ryvarden er der kafé med salg av vafler, pølse, kaker og is. Der er også eit galleri med bileter og keramikk.
Det første fyret på Ryvarden kom i 1849 og var bemanna fram til 1984. Eg er veldig fascinert over fyrtårn og kikkar alltid litt ekstra på program og bileter som omhandlar fyr. Tenk korleis det var før når det storma rundt ein på alle kantar og det einaste ein såg var eit fyrlys i det fjerne. Idag har vi så mykje teknologisk utstyr som hjelp oss, men den gongen var det fyrtårnet som var tryggleiken til fiskarane og andre sjømenn. Idag finnast det ingen bemanna fyr så langt eg veit, men eg er glad folk veit og ta vare på dei for å minnast svunne tider.
Vi kunne sitje ute og ete kjeks og vafler. Heilt utrulig kor lite vind det var. Ei flott turoppleving!
Espen synest eg burde skrive noko om kor mykje han har sykla i helga. Han har ikkje skjønt at denne bloggen omhandlar meg og mitt, hehe. Når eg likevel har skrive at han har sykla i helga, kan eg nevne at det har vore 12 mil. Er du nøgd no Espen?